Av: Freddy Jensen Publisert:6. januar 2005 Modifisert:5. mars 2009
LITT HISTORIKK: ILA ble første gang registrert i et settefiskanleg i 1984. I tiden etter ble det registrert en rask spredning i første rekke til sjøanlegg. De fleste tilfellene hadde vi på slutten av 80-tallet og det har i mange år nå vært forholdsvis rolig. Først i 1994 ble det påvist et virus som årsak til sykdommen, selv om man på et tidlig stadium var sikre på at dette var en smittsom sykdom.
Oppblomstringen de siste årene har vist oss at sykdommen kan ha forskjellige uttrykksformer. Det kan se ut som vi kan ha 'snille' og 'sinte' utbrudd. Ørret, regnbueørret og sik kan spre viruset og er muligens symptomfrie bærere. Det antas at viruset kan ligge latent i et anlegg i lang tid, flere måneder, og at stress faktorer utløser et utbrudd. Typisk ved utbrudd i mai-juni er gjerne en stress situasjon ca. 14 dager før fisken begynner å dø. Man antar videre at det kreves et forholdsvis stort smittepress før større dødelighet oppstår.
Smitteveier er i første rekke via organisk materiale og vann. Man antar likevel at anlegg som ligger mer enn 5 km fra en lokalitet med smittet fisk ikke er spesielt utsatt. Lakselus er også mistenkt for å kunne føre med seg smitte.
Videre antas det at ILA ikke smitter vertikalt (via rogn), men det vet man ikke 100% sikkert.
SYMPTOMER: Fisken er slapp. Ofte svakt forhøyet dødelighet over noe tid i forkant. Som sagt vil stress gjerne gi utbrudd, som kan skje i enkelt merder. De fleste utbrudd skjer ved 5-15oC.
KLINISKE FUNN: Ved sykdomsutbrudd vil man gjerne finne fisk med forskjellig grad av utstående øyne. Det kan være blødninger i huden, spesielt under buken. Fisken kan virke grå på sidene pga. væske i skjellommene. Hvis vi åpner fisken vil man kunne finne et varierende bilde, men ved et skikkelig utbrudd vil det gjerne være bleke gjeller, gulig væske i bukhulen, leveren og milten kan være mørke og litt svulne. Ofte vil det være blødninger i tarmslimhinne som kan finnes i forskjellige deler av tarmen, men gjerne helt framme eller helt bak. I de siste årene har nettopp disse blødningene vært fremtredende og ofte eneste funn som man kan se med blotte øye.
Ved påvisningen i Hordaland sommeren 2002 var det i utgangspunktet vage funn på fisken. Det mest konstante var tydelige blødninger i øye, gul til rødlig væske i hjertesekk og i enkelte tilfelle i bukhulen. Leveren hadde i de fleste tilfelle normal farge, men enkelte fisk med mørke partier i leveren ble funnet. Leveren virket litt svullen. Det var ikke vesentlige blødninger i bukhuleorganer, og gjellene var ikke spesielt bleke.
På bildet over vises fisk med typiske obduksjonsfunn, bleke gjeller og mørk lever. Det er også noe blødning bakerst i tarmen, men det er vanskeligere å se.
DIAGNOSE: Diagnose stilles på bakgrunn av klinisk historie, typiske obduksjonsfunn og/eller spesifikke diagnostiske metoder hvor virus blir påvist.
BEHANDLING: Det finnes ingen spesifikk behandling mot ILA, i likehet med andre virussykdommer.
FOREBYGGENDE: Vaksine mot sykdommen er under utvikling og tildels tilgjengelig, men norske myndigheter ønsker foreløpig ikke at det vaksineres. Dette skyldes at offisiell politikk er at dette er en sykdom vi ikke ønsker stasjonær i landet. Ved å sette i gang vaksinering vil man miste kontroll med hvor sykdommen opptrer og med eventuelle smittekilder. Det ligger også handelspolitiske hensyn bak dette. (Jamfør Munn- og klauvsyke og vaksinering).
OFFENTLIGE BESTEMMELSER: ILA er en liste 2-sykdom, og er definert som ein ikke-eksotisk sykdom (innen EU/EØS).
